Erling Sand: Legenden fra Heggeriset

For mange fluefiskere gir det å binde fluer en ekstra dimensjon til lidenskapen. Vi binder fluer fordi det er gøy, utfordrende og kanskje også fordi vi har tanker og ideer rundt fiskefluer som er lettest å realisere ved å binde de selv. Fluebinding er en fin måte å «forlenge» sesongen på, og en mer givende aktivitet i de kalde vintermånedene skal en lete lenge etter. Ved bindestikka dukker minner fra tidligere fisketurer frem og her starter gjerne lengselen etter nye.

For noen ganske få, har fluebinding blitt mer enn en lidenskap i lidenskapen. Fluebindingen har blitt en jobb, ikke nødvendigvis i negativ forstand, men en måte å skaffer seg inntekter til livets nødvendigheter på. En av våre mest betydningsfulle personligheter, som gjorde fluebinding til levebrød og livsstil, var Erling Sand (1917 – 2002) fra Heggeriset i Engerdal. I mer enn 40 år var fluebindingen den viktigste inntektskilde for han og hans familie. For å gjøre denne fasinerende historie komplett, er det nødvendig å gå tilbake til begynnelsen, med Erling sin far John Sand (1874 – 1967).

John Sand

John Sand begynte å binde fluer til eget bruk tidlig på 1900-tallet. Noen tror han fikk en innføring i fluebindingens edle kunst av de engelske Smith-brødrene som holdt til i Galten-området om sommeren. Andre mener det var Olaf Holmseth fra nabobygda Trysil som lærte John de grunnleggende ferdighetene innen fluebinding. Uansett, en sommer hadde han på akkordbasis tatt på seg arbeid i forbindelse med veibygging i området. Etter en lang og hard arbeidsdag, gikk ofte John og noen andre veiarbeidere ned til elva for å fiske middagsfisk i den lyse sommernatta, og John fikk mest fisk av de alle. Arbeidskameratene mente at fluene sannsynligvis var årsaken til suksessen og spurte av den grunn om å få kjøpe noen tilsvarende. Ryktene om at John Sand sine fluer gav så gode fangster gjorde at stadig flere fluefiskere fra nærområdet tok kontakt for å sikre seg noen eksemplarer. Etter hvert gikk også ryktet østover og fluefiskere i Sverige begynte å få øynene opp for Sand-fluene. I takt med at etterspørselen økte, opprettet småbrukeren og senere lokalpolitikeren Sand sitt firma, John Sand A/L. Han skrev kontrakt om faste leveringer av fluer og for å videreutvikle seg som fluebinder, måtte John søke impulser og kunnskap fra utlandet. Han begynte derfor å kjøpe faglitteratur om fluefiske og fluebinding fra datidens mest betydningsfulle autoriteter i England. Det var bare en utfordring, disse bøkene var skrevet på engelsk, et språk som John og de fleste andre fra hans generasjon ikke hadde lært på skolen. Løsningen ble derfor å lære seg engelsk på egen hånd, noe John også gjorde. Den eldste boka i den etter hvert omfattende samlingen av fluefiskelitteratur er fra 1834. Han må ha vært velsignet med en god porsjon initiativ og utholdenhet, for etter at dagens arbeidsøkt med fluebinding var unnagjort, brukte John kveldene blant annet til å lage sitt eget flue-kartotek og å skrive bøker om fluer og fluebinding. Rundt 25 maskinskrevne bøker skal det ha blitt. Disse ble dessverre aldri publisert, og det er kanskje ikke så rart. I de vanskelige årene i mellomkrigstiden fantes det neppe et marked for slik i Norge. I dag derimot, burde noen med de nødvendige midlene tatt ansvar for å publisere og bevare denne kulturskatten.

Erling Sand

John og hans kone fikk tre sønner og en datter, Eivind, Erling, Gunvald og Marie. I takt med at etterspørselen av Sand-fluene økte, ble det både naturlig og nødvendig at også barna i Sand familien ble involvert i farens firma. Da Erling var 12 år gammel, skrev han sin første kontrakt med faren om betaling på 8 øre pr. godkjent flue. Som modell fikk han en Hardy våtflue. Denne skulle han kopiere og binde riktig i hver minste detalj. Hardy fluene ble den gang ansett for å være verdens fineste fluer, fortalte Erling. Den første tiden ble det nok liten fortjeneste. Etter at barna var ferdig med dagens fluebinding var det opp til far John å velge ut de godkjente fluene som de skulle få betaling for. Med sin Mora-kniv skar han av dressingen på de fluene som ikke tilfredsstilte hans standard og barna fikk tilbake den verdifulle kroken, slik at de kunne prøve på nytt. I ettertid erindret Erling om sin far at han ikke var direkte streng, men krevende og nøye. John var derimot svært flink til å rose «lærlingene» sine for de fluene som ble godkjent. Erling og andre barn på denne tiden gikk bare på skole 14 dager i måneden. Det ble derfor godt med tid til både fluebinding, plikter og fritid. Samtidig som Erling begynte å binde fluer for farens firma, utviklet han også en interesse for fluefiske. Til å begynne med fisket han etter ørret, harr og sik i Engeråa. Etter hvert utvidet han fluefiskehorisonten og oppdaget fiskemulighetene i Femundselva og selve Femundsmarka. Her ble han også mange år senere oppsynsmann for Engerdal fjellstyre.

Under 2. verdenskrig omkom Erling sin bror Eivind, da tyske fly slapp sine bomber over Elverum.

Etter krigen startet Erling opp sitt eget firma, der hans kone Oline og sønnen Egil også ble viktige medhjelpere. I likhet med far John, hadde også Erling avtale med lokale damer om å binde fluer. Mange har kanskje kjørt forbi eller vært innom det lille fluebinderverkstedet til Erling Sand på Heggeriset, på vei til eller hjem fra en fisketur. Det ligger like ved veien og er lett få øye på, da en elgfigur i betong fungerer som blikkfang utenfor den lille bygningen.

Faren John drev sitt firma John Sand A/L videre, helt frem til sin død i 1967. Da tok datteren Marie Sand Kolbu over og fortsatte driften med hjelp av 12 personer som hadde kontrakt på fluebinding. Marie endret firmanavnet til Engerdal Fiskefluer A/L og hun drev dette frem til sin død i 1999. Marie bandt selv sin del av fluene, på det meste skal hennes produksjon vært oppe i 12 dusin pr. dag. Marie og Erling sin bror Gunvald etablerte seg med tiden som en av Norges mest respekterte malere, med dyr- og naturmotiv som sin spesialitet.

På Heggeriset bandt Erling tørrfluene, de andre tok seg av våtfluene. Med tiden utvidet Erling utvalget og det ble bundet både våtfluer, tørrfluer, nymfer, klassiske laksefluer, hårvingestreamere og tubefluer. Spesielt tiden før en ny fiskesesong kunne være krevende. Nye og store bestillinger på fluer kom inn og arbeidsdagene kunne derfor bli lange. Arbeidsdager med fluebinding på både 12-14 timer pr. dag var ikke uvanlig. Ofte kom det også fluefiskere innom verkstedet på Heggeriset, både for en fiskeprat, fisketips og kjøp av noen nye fiskefluer. Erling hadde god oversikt over fiskemulighetene i området og var raus i forhold til å dele informasjon med fiskere som spurte om råd. Noen kom også inn med en flue i hånden som de hadde hatt godt fiske med og ville at Erling skulle binde opp noen nye eksemplarer av. Det var ikke alltid like enkelt, for noen ganger var flua så velbrukt og medtatt at det ikke var så lett å se hva den var laget av. Erling tok da fram forstørrelsesglasset sitt for å kunne identifisere hvilke materialer flua var bundet med. Dette lærte han mye av og alle nye fluemønster han kom over ble lagt til flue-kartoteket som hans far John hadde påbegynt. Mot slutten av Erling sitt virke hadde dette fluekartoteket vokst til over 20 000 ulike fluemønster. Hver enkelt flue er håndtegnet og material/binde-beskrivelsen er skrevet under. Familien Sand sitt fluekartotek er regnet for å være en av verdens største samlinger av fluemønster. Erling fortsatte også å utvide boksamlingen som faren hadde startet og i bokhylla på Heggeriset finnes mange klassikere om fluebinding og fluefiske fra de mest betydningsfulle amerikanske og europeiske autoritetene.

Skribent

I rundt 20 år hadde Erling ansvaret for fluespalten i bladet Vi Menn, og med et så rikholdig fluearkiv sier det seg selv at han hadde mange ulike fluemønster å skrive om. Det var også han som laget ørretflue-varianten av Vi Menn flua. I tillegg til fluespalten i Vi Menn, skrev Erling to bøker om fluebinding og fluemønster. I 1989 skrev han i samarbeid med Børre Pettersen Den Store Fluebindingsboken, som er vakkert illustrert av Gunnar Johnson. Hvilken Flue, kom ut i 1991 og består av 384 ulike fluer i bilde og bindebeskrivelse.

Verre Enn Minken

Selv er Erling opphavspersonen til rundt 70 fluemønster som alle fikk norske navn, av disse er nok Verre Enn Minken den best kjente. Denne flua var en stund en godt bevart hemmelighet, som han selv fisket med uten at flua da hadde fått et navn. En dag traff han noen fluefiskere fra storbyen som fisket i en elv i området. Bykarene hadde oppdaget en fin ørret som vaket bak en stein ute i elva, men uansett hvilken flue de brukte ville ikke ørreten ta. Erling som betraktet det hele på avstand, håpet på at fiskerne snart ville gi opp, slik at han kunne få prøve. Til slutt gikk de lei og lot Erling få slippe til med sin flue. Han fikk til et bra kast og flua fløt elegant nedover mot steinen og fisken. Ørreten tok tørrflua i den første presentasjonen og like etter hadde han fått den inntil land. Da utbryter den ene fiskeren nærmest i vantro: «De er jammen verre enn minken de!». Etter det var det ikke lenger noen tvil, den nye flua som Erling hadde fisket med i hemmelighet ble hetende Verre Enn Minken. Etter at den ble laget for salg, ble den så populær at han ikke klarte å dekke etterspørselen. Verre Enn Minken ble også laget som våtflue.

Også folk fra lokalmiljøet kom innom Erling når han jobbet i fluebinderverkstedet og butikken sin. En av disse var en ung jente som hadde begynt å binde sine egne fiskefluer. Med en viss ærefrykt viste hun fram fluene sine til nestoren og han gav gode råd om hvordan hun kunne binde disse enda bedre. Rådene må ha vært til både nytte og inspirasjon, for mange år etter var den unge jenta fra Engerdal blitt voksen og hele verden ble etter hvert kjent med både henne og hennes fluer. Torill Kolbu, verdensmester i fluebinding.

Erling døde i 2002, 85 år gammel. I dag blir han først og fremst husket for sitt livslange virke som fluebinder, men han hadde også andre interesseområder. Han var glad i naturen og reiste ofte på fisketur når han hadde tid til det. Sitt naturengasjement fikk han også utmerkelser for. På tømmerveggen inne i fluebinderverkstedet henger bl.a en diplom fra Norges Naturvernforbund, som Erling fikk for sin innsats i forhold til å verne Trysilvassdraget. Erlings våtflue Femundsreguleringa vitner om hans naturengasjementet.

Fluebinding

John Sand ble i sin tid også kalt for Fluekongen og han fikk ofte spørsmålet om hva som egentlig var den beste fiskeflua. Svaret han gav da var alltid det samme, hans egenkomponerte vingeløse våtflue Sand`s Favourite var den beste. Av denne grunn ble våtflua også omtalt som Fluekongens Flue. Det var denne flua alene, som hadde skaffet han mer fisk enn alle de andre fluene til sammen, fortalte han. En god våtflue skulle være vingeløs og ha et sparsomt bundet hackle, hevdet han.

Erling Sand skal ha innrømmet at han ofte laget fluer på bestilling, som kanskje behaget sportsfiskeren mer enn ørret og harr. En god tørrflue skulle flyte godt og ha vingene rett opp, men ikke ha mer hackel enn nødvendig, mente Erling.