Fluefiskerens viktigste redskap.

Mange fluefiskere følger lojalt med på utstyrsutviklingen, og vi strekker oss ofte langt for å anskaffe utstyr som kan gi fordeler langs elver og vann. De som har hengt med en stund, husker sikkert fargerike papirkataloger fra bransjens større aktører. For meg var papirkatalogene årlige høydepunkt – noe å glede seg til, noe å studere og noe drømme seg bort i. Noen av drømmene ble realisert, og sesongen kunne starte med nytt og spennende utstyr. Hardt arbeid og sparing gav resultater, den gang som nå.

Hvert år kommer nye modeller av stenger, sneller, snører, fluer og annet utstyr som skal være sterkere, lettere, stivere og bedre enn sine forgjengere. Det kalles utvikling, noe vi naturlig nok tiltrekkes av. Alternativet er stagnasjon, eller i ytterste konsekvens regresjon – to begreper som sjelden skaper optimisme og glede. Utstyret er riktignok inngangsbilletten til fluefiskets magiske verden, men et ensidig fokus på utstyr alene er verken utviklende eller en garanti for suksess.

Hva om jeg fortalte at fluefiskerens viktigste redskap ikke kan lages, markedsføres eller kjøpes for penger? La meg forklare med en historie.

Opplevelser i elva.

Siste arbeidsdag før sommerferien var en fredag. Bare tre dager senere fulgte varebilen den tørre grusveien langs elva. Vannstanden var omsider synkende, etter en periode med høy temperatur og stor smelteaktivitet i fjellet. Tidligere på dagen hadde et ofte produktivt elveparti blitt besøkt, uten å leve opp til sitt rykte. Ingen regel uten unntak.

Det var lunsjtid og bilen hadde stø kurs oppstrøms, mot en liten gapahuk i fjellbjørkeskogen. Vått og tørt smaker tross alt bedre i naturen enn i førersetet på en aldrende varebil. I en slakk høyresving fanget uvanlig aktivitet nær land oppmerksomheten, og det ble bråstopp. Da støvskya la seg, ble elva igjen synlig fra det åpne vinduet. Småfisk svømte og hoppet panisk i det grunne elvepartiet. Området var nesten stillestående, som en diger bakevje. Bildøra smalt igjen, og fra en lav posisjon i veiskråningen studerte jeg fenomenet videre. Snart ble analysen til en hypotese, jeg gikk deretter ned og ut i elva for å undersøke fenomenet på nært hold. Bunnen var mudrete, og jeg sank stadig dypere omgitt av mørkegrønt siv som ennå ikke nådde overflaten.

Med ett kom fiskestimen tilbake, like raskt som tidligere. Fra en utvadet posisjon ble den lett identifisert som ørekyte – og i samme øyeblikk avslørte også årsaken til panikken seg. En mørk skygge kom brått mot stimen av ørekyte, som nå hadde søkt tilflukt rundt vadebuksa. Skyggen bråstoppet på én meters avstand, før den gjorde helomvending og deretter forsvant i det mørke vannpartiet. All aktivitet stilnet.

Opplevelsen var både spennende og lærerik. På noen intense sekunder ble ørekytas nemesis avslørt: En stor ørret var aktiv. Øynene begynte å avsøke bakevja. Fantes det et dypere område i nærheten, et område som kunne gi ørreten trygghet, selv på høylys dag? En smal renne, kanskje tre meter bred, strakte seg fra land og skrått ut til hovedløpet. Definitivt dyp nok til å være et trygt tilholdssted. Jeg ble derfor stående og vente.

Omsider kom belønningen, i form av et forsiktig vak.

Kampen og erkjennelsen.

Mellom land og dyprenna lå en smal forhøyning, akkurat tørr nok til at sporadiske grasstrå vokste på toppen. Dit kunne jeg vade ut og skape plass til bakslengen, uten å skremme ørreten. De små bølgene fra vadebevegelsene stoppet mot forhøyningen, og ørreten bak, vaket sporadisk videre. Vel fremme, var det bare fem–seks meter frem til de subtile vakringene.

En brun tørrflue, type Jingler str. 14, satt fortsatt på fortommen etter at begge Lepthoplebia-artene (marginata og vespertina) var blitt observert tidligere på dagen. Ørreten vaket riktignok ikke på typisk tørrfluemaner, men det virket likevel fornuftig å prøve. Etter noen resultatløse presentasjoner byttet jeg ut tørrflua til en CdC klekker, som tidligere hadde levert i lignende situasjoner. Ørreten tok flua etter andre presentasjon, mens klekkeren fortsatt hvilte tungt i vannfilmen. Gleden var kortvarig – flua løsnet, og aktiviteten opphørte på nytt.

Jeg var på vei tilbake til bilen da sideblikket fanget opp konturene av et forsiktig vak. Enten var ikke ørreten skremt, eller så befant det seg flere fisk i dyprenna. En mykhacklet March Brown spider på lett krok str. 14 fikk tilliten nå. Jeg fuktet flua, la ut fortommen og et par meter fluesnøre og fulgte deretter med, mens flua sank rolig gjennom og under vannfilmen. Minutter passerte og først da jeg tilførte flua noen forsiktige bevegelser, bare nok til å aktivere de myke rapphøne-fibrene, hugg ørreten.

Kampen som fulgte, var intens. Ørreten raste frem og tilbake i dyprenna før den omsider svømte inn på grunnere vann. Heldigvis dro den ikke ut i hovedelva, men holdt seg i den store bakevja. Fiskens størrelse ble tydelig da den endelig viste seg på nært hold – en vital kraftplugg, vakker som bare en ørret kan være. På innsiden av håven kunne jeg studere det marmorerte ryggmønsteret, krydret med røde og svarte prikker langs sidene, mot en vakker olivenfarget bakgrunn. Etter beundrende blikk og noen par raske bilder, fikk den friheten tilbake.

Det viktigste redskapet.

Hva var så suksessfaktoren? Med så korte presentasjoner er det vanskelig å kreditere utstyret. Vi gir ofte fiskeutstyret stor oppmerksomhet, men dersom fluefiske reduseres til en materialsport, mister det raskt sin fascinasjon – og kanskje også sin dypere mening?

Henry David Thoreau skrev: “The question is not what you look at – but what you see.” Han understreket viktigheten av persepsjon og forståelse, fremfor bare overfladisk observasjon. Det handlet om å se dypere inn i ting, utover dets fysiske utseendet, for å oppfatte den sanne meningen eller selve essensen. Å virkelig observere, krever et våkent og nysgjerrig blikk.

Den nysgjerrige, oppmerksomme og analyserende fluefiskeren får fordeler som aldri kan kjøpes for penger. Årsaken er enkel men likevel lett å glemme, fluefiske utføres ikke først og fremst med utstyret – men med øynene.