Henry Olsen – flua som kom hjem

En sommerdag i slutten av juni, rundt sankthans, sto jeg alene i elva rett nedstrøms en gammel bro. Det var søndag, og lyden av kirkeklokker bar over vannet. Noen av stedets fastboende hadde samlet seg til gudstjeneste i den lille kirken. Selv hadde jeg ingen slike planer, der jeg sto utvadet i naturens egen katedral.

Vårflommen var over. Vannstanden i elva var igjen lav, og vannet klart og innbydende. Det var hjemreisedag, men for å utnytte de siste fisketimene før turen tilbake til familie og hverdagens plikter, hadde jeg valgt å fiske et elveparti som ofte huser pen ørret.

Fra broa, og det dypere partiet like nedenfor, renner elva videre over en flere hundre meter grunn strekning, med innslag av mørkegrønne oaser av akvatisk vegetasjon. Her, i de dypere rennene mellom bunnplanter, føler ørreten seg trygg – selv på høylys dag. Noen mindre ørreter avslørte seg med sporadiske vak. På overflaten så jeg bare et fåtall insekter.

Vakene var jevnt fordelt over hele strekningen, fra elvebredden på min side og helt over til motsatt bredd. Jeg så ingen luftbobler etter vakene og antok derfor at ørreten tok insekter i, eller like under vannfilmen.

Med meg hadde jeg en kopi av fluefiskehistoriens kanskje mest berømte fluestang – utviklet av Reuben Leonard og prøvefisket av Arthur C. «Hap» Mills i tre år før den omsider ble satt i produksjon rundt 1915. Leonard 50 DF (Dry Fly) ble opprinnelig laget for det da nye tørrfluefisket som hadde spredt seg fra de engelske kalkelvene, over Atlanteren til USA. Med sin forholdsvis dype og rolige aksjon er stanga for meg også utmerket til presentasjoner av våte fluer. Både G.E.M. Skues, Jim Leisenring, Theodore Gordon og George LaBranche fisket i sin tid tørrfluer, våtfluer eller nymfer med stenger fra H. L. Leonard Rod Company.

Med bare to timer til rådighet bestemte jeg meg for å se hvor mange ørret jeg kunne få i den avmålte tiden. Skal man avfiske en større elvestrekning effektivt og samtidig skremme fisken minst mulig, finnes det få metoder som slår fiske med våte fluer. En tørrflue som striper nedstrøms i svak bue på overflaten kan lett skremme ørreten, spesielt i så klar og grunn elv som denne. En våtflue, derimot, som beveger seg på samme måte nede i vannet, virker langt mindre forstyrrende for ørreten.

Jeg stilte meg midt i elva. Strategien var å fiske høyre og venstre side annenhver gang med tverrstrømskast og mending, som til slutt fikk utvikle seg til en rolig våtfluesving nedstrøms. Når flua var ferdigpresentert mot begge sider, tok jeg noen skritt nedstrøms og gjentok prosedyren.

Elva var grunn her, knapt én meter dyp, og jeg trengte en våtflue som ikke sank for raskt og dypt – det ville bare resultert i kontakt med bunnvegetasjonen. Jeg plukket løs en flue fra utsiden av hofteveska. Den var grå, nærmest anonym, bundet på lett krok størrelse 14. Kroppen besto av grå underhår fra kaninpels, spunnet i svart silketråd og ribbet med hvit silketråd. Foran satt et grålig grizzly hønehackel, omtrent like høyt som kroken var lang.

Jeg fuktet flua i elvevannet, dro ut noen meter snøre, la ut et tverrstrøms kast mot høyre og mendet to ganger for å gi flua naturlig drift. Nærmest umiddelbart kjente jeg et rykk i snøret og løftet stangtuppen. Dagens første ørret var et faktum. Den var ikke stor – kanskje rundt et halvt kilo – men blank og vakker, nesten som en liten sjøørret. Den ble raskt gjenutsatt.

Jeg fortsatte systematisk nedover elva. Ørret etter ørret tok den våte flua. Uten å bytte annet enn en slitt fortomspiss fikk jeg overraskende mange fisk på samme flue. Ingen store, men alle var spreke og blanke. Flua fikk gjennomgå av skarpe ørrettenner og ble stadig mer rufsete i kroppen og glissen i hackelet – men den fortsatte likevel å lure fisk etter fisk.

Da de to timene var gått og mesteparten av strekningen avfisket, tok jeg flua av fortommen og festet den i sixpencen. I dag ligger våtflua på en hylle over fluebindebordet mitt – som en påminnelse om hvor effektivt et gammelt og glemt våtfluemønster kan være.

Første gang jeg kom over denne amerikanske vingeløse våtflua, trodde jeg navnet måtte være feil. Flere norske våtfluer har «Olsen» i navnet, men assosiasjonen til USA var ikke umiddelbar. Siden forfatteren av boka var den norske fluebinderlegenden Erling Sand, bestemte jeg meg for å undersøke saken nærmere. I Donald Du Bois’ bok The Fisherman’s Handbook of Trout Flies fra 1960 fant jeg flua – med samme navn og identisk bindebeskrivelse som i Erlings Sand sin bok. Slik ble jeg først kjent med Henry Olsen, og i dag er vi bestevenner.

Henry Olsen skal være laget av Peter J. Swab fra Pennsylvania, som navngav flua etter sin gode venn, Henry Olsen – en utvandret nordmann. Olsen drev i mange år The Fisherman’s Hotel ved bredden av Kettle Creek, en kjent ørretelv i Pennsylvania. Elva er omgitt av vakkert fjellandskap og villmark, og huser stor brunørret samt noe bekkørret, og regnbueørret i de nedre partiene.

Kettle Creek renner også gjennom Ole Bull State Park, oppkalt etter den norske fiolinisten og komponisten som i 1852 kjøpte store landområder her i et forsøk på å etablere en norsk koloni. The Fisherman’s Hotel finnes ikke lenger, men elva renner der fortsatt – like vakker. I dag er den kjent for sine vårflueklekkinger, og døgnfluer som Blue Quills, Hendrickson, Sulphurs, Light Cahills og Green Drake.

Fluebinding

Selv om Henry Olsen opprinnelig er en tradisjonell vingeløs våtflue, har jeg noen ganger også valgt å binde den med flymfe-teknikker. Det gir en langt mer holdbar flue, og forklarer trolig hvordan jeg kunne lande såpass mange ørreter på samme flue – og fortsatt kunne knyte den på igjen neste fisketur, om jeg ville.

Flymfe-teknikken ala Leisenring innebærer at kroppen av lys grå underhår fra kanin spinnes mellom to voksede silketråder før selve fluekroppen lages. Riktig utført gir dette en svært slitesterk kropp med bedre gjennomskinnbarhet enn tradisjonell dubbingmetode. Det myke hackelet av grizzlyhøne surres 2–3 runder bakover fra krokøyet og festes med bindesilken. Deretter føres silketråden i åpne runder fremover gjennom hackelet før et lite hode og avslutningsknuten lages. Denne hackleteknikken gir etter min mening tre klare fordeler: Hackelfibrende får bedre støtte, fibrene spres bedre, og selve hackelet blir langt mer motstandsdyktig mot skarpe ørrettenner.

I våt tilstand endres fluas uttrykk. Den svarte silketråden mørkner kroppen, mens de grå myke underhårene gir et pulserende gjennomskinnelig – nesten spøkelsesaktig – preg. I våt tilstand får også den mørkere kroppen god kontrast mot ribbingen av hvit silketråd.

Uansett bindeteknikk har Henry Olsen blitt en av mine viktigste vingeløse våtfluer. Jeg bruker den både på skogens stille vann, på fjellet og i elv, gjennom hele sesongen. Den imiterer kanskje ikke et bestemt insekt, men representerer noe levende med sin allmenninsektlike form og farger. Henry Olsen er et gammelt fluemønster som virkelig fortjener å hentes frem fra glemselens skuff.

For meg, er den flua som omsider kom hjem…